Vanvidd
En forskremt skikkelse i skyggen,
Fillete og fattig, men vakker og rik,
Fælen og forvridd, men ingen stakkar:
Hun gjemmer seg så godt hun kan.
Hun er forhatt av de fleste,
Men elsket av de aller beste.
Reiser gjerne langt og lenge,
Hun går alene, barbeint i skiten,
På ubrukte veier, gjengrodde stier,
I dyretrakk og farlige leier.
Oppover, til himmelens rand
I lasten; galskap i bøtter og spann.
Himmelen revner når hun når opp:
Hymnen tar slutt for saueflokk.
Lyse lokker, lure smil,
Blåe blikk, bak sjalet
Melkehvit hud, kritthvite tenner.
Latteren skremmer de fleste.
