Stormblí¥st
Gjennom tidelí¸se morkne drí¸mmer
I fuktig hí¸stvind ober landstrakte vidder
Mot Sorias fjellheim
Kommer jeg, en fandens ridder
Glatt er runen pí¥ det hí¸ye fjell
Gnidd vekk av regn og vind
Dragende kraft av ondskap lurer
Her ved trollheims muldne grind
Fortumlet av dette mí¸rke byggverk
Med rí¸vet gull fra lyets pakt
Brukt som spott til í¥ senke
Deres murer
Vi grunder over dette riket
Sí¥ vakkert fylt med tidelí¸s skumring
Som en stjerne i tomsindighetens juv
Det bringer frem en nattlig mimring
Over tanker fra en vissen tid
Drott til himmels er det reist
Av tidens endelí¸se svarte minner
Stormblí¥st ut av det sorte indre
Har bergflint rullet fra mo til kneist
Undring og angst samler seg i natten
I mí¸rket som ruver om spiret
For ingen dag kan veien hit
Intet lys kan luske frem
Der sorg har beseiret alle gleder
Og bygd et land pí¥ menneskets jord
Fylt med isklad prakt og heder
