Et lys imot m¢rketida
Det hviler ei natt over landet i nord,
husa er små der hvor folka bor.
Men tida er travel i karrige kår,
rokken den sviver og vevstolen går.
Det lever i løa, i naustet og smia,
et lys, et lys, et lys imot mørketida.
Snøen ligg tung over frossen jord,
ute står mørket om fjell og om fjord.
Vår Herre gir livberging søtmat og sul,
når døgn etter døgn går mot advent og jul.
Da støyper vi lys midt i hardeste ria,
et lys, et lys, et lys imot mørketida.
Dagen er borte og natta er stor,
men i mørketidslandet skal høres et ord,
om sol som skal snu så det bære mot dag,
om folk som skal samles til helg og til lag.
På veien mot Betlehem bærer Maria
et lys, et lys, et lys imot mørketida.
Writer/s: Elisabeth Anvik
